Kule forsøk på gjenbruk redder miljøet

 

Kule forsøk på gjenbruk finner man i hele verden, og det finnes mange forskjellige tilnærminger til problemet med hvordan vi håndterer søppel, eller hvordan vi gjør det om til nyttegjenstander. Noen ganger er dette enkelt, i alle fall på det dagligdagse planet. I Norge er det meste blitt satt i system, og det er få privatpersoner som forsøpler omverdenen, selv om man kanskje ikke kan si det samme om visse private selskaper som fortsatt får fribrev til å dumpe slike ting som gruveavfall i norske fjorder.

Det er en viktig del av utviklingen i verden å få folk i den Tredje Verden, til å forstå at søppel også har en verdi i seg selv. Samtidig er det også viktig å få folk til å forstå at søppel ikke bare kan kastes i nærmeste elv eller i sjøen, og dette er en like stor kamp som det var hos oss på begynnelsen av 1980-tallet.

De som har fulgt med litt, har sikkert sett en sjokkerende reportasje, eller en dokumentarfilm om de Store søppeløyene som er blitt til i midten av Stillehavet. Mange amerikanske produsenter har vinklet det hele som om disse søppeløyne har sitt opphav i USA, men det er å tøye sannheten ganske langt. I all hovedsak bruker amerikaneren mest plastikk av alle i hele verden, men de har også gode systemer for å resirkulere det som produseres i landet, med en returprosent på rundt 95%

Om man derimot reiser gjennom de fattigere landene i Indokina eller Kina, så vel som i Sør- og Mellom-Amerika, så vil man finne at befolkningen i disse områdene fortsatt ikke har funnet en god måte for å ta hånd om søppel. Omgivelsene, grøftekanten eller den nærmeste dalen er den naturlige søppelbøtta, som man har brukt i generasjoner. Det er mønster som det ofte kan være vanskelig å bryte.

Innovative løsninger og verdiskapning

I Venezuela utviklet man for rundt ti år siden en måte for å opparbeide landets plastsøppel. Man begynte å lage store massive legoklosser, som kunne brukes til å bygge hus. Plasten ble malt i en enkel mølle for så å bli presset sammen til klosser. Det hele ble integrert i et program som skulle bygge hus for landets fattige. Etterhvert utviklet man konseptet, og begynte å lage helhetlige moduler for vegger og tak.

Ideene forplantet seg, siden den forlanger relativt enkel teknologi, og krever råvarer som land i samme situasjon har i overflod. I dag eksisterer liknende bedrifter i de folkerike områdene rundt ekvator som har det tekniske know how som skal til for å utnytte potensialet i denne innovasjonen. Spesielt i India og i Indokina finner man liknende foretak, men også i Kina, som har et stadig problem med mangel på boliger og brist på byggematerialer for de fattigste.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *